onsdag 18. oktober 2017

Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen

Det har blitt skrive mange gode skildringar av dei amerikanske slavane sine kår, og Colson Whitehead si bok føyer seg godt og klokt inn i rekka. Forteljinga er lagt til dei amerikanske sørstatane i første halvdel av 1800-talet.

I boka møter vi den unge slavejenta Cora. Ho er berre 12 år då mora rømmer frå plantasjen dei jobbar på, og ho finn seg plutseleg heilt aleine i den valdelege kvardagen. Dei grusame handlingane på plantasjen er tydeleg skildra. Dette er ikkje ei bok for lesarar med svakt hjarte.

Vi får glimt inn i slavekåret gjennom ungdomstida til Cora, men då plantasjeeigaren dør, og den endå meir hensynslause broren tek over, bestemmer Cora seg for å rømme. Ikkje mange har klart å komme seg bort utan å bli fanga inn att, men saman med slaven Caesar legg ho likevel i veg. Dei har fått nyss om ei underjordisk jernbane, og menneske som ofrar alt dei eig og har, inkludert sitt eige liv, for å hjelpe slavar å unnsleppe.

Resten av boka handlar om Cora si flukt, og gjennom hennar opplevingar får vi innblikk i slavane sine ulike kår i fleira av sørstatane. Flukta går frå Georgia, via blant anna Sør-Carolina, Nord-Carolina og Tennessee. Heile vegen har ho slavejegeren Ridgeway i hælane.

Historia er godt fortalt, og boka smart oppbygd. Vi møter Cora på dei ulike stoppestadene langs fluktruta, og mellom desse kapitla får vi tilbakeblikk eller nærare innblikk i enkeltpersonar sine liv. På den måten får vi kjennskap til fleire dimensjonar ved menneska ho møter.

Det er ei sterk forteljing, og historia får verkeleg fram den store fortvilinga og håplause situasjonen til menneske i eit samfunn som ikkje gir dei noko verdi i det heile.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar