fredag 30. januar 2015

Nicky Cruz - frå flukt til frelse

"Gjenglederen Nicky Cruz" er kanskje den boka, utanom Bibelen, eg har lese aller flest gongar. Og leseperspektivet har endra seg frå den første gjennomlesinga og fram til i dag. Det første møtet, i 12-13 årsalderen, var det nok fascinasjonen for gatelivet og alt Nicky opplevde som gjengleiar som var det mest fascinerande. Den siste delen, om omvendinga og livet etter var ikkje så interessant. Likevel var det også då ein viktig del, for det var godt, som ung kristen, å ha eit tydeleg forbilde!

Ved seinare lesningar, år seinare, var eg meir moden og det han vart utsett for som person kom nok litt klarare fram. Dei indre kampane - særleg kampen mot meiningsløysa og kjensla av å ikkje ha nokon faste punkt i tilværet - kom klarare fram i sinnet mitt. Og om eg ikkje kjente meg att i livet hans, kjente eg att lengsla etter meining. Den siste delen av boka, særleg den store endringa som skjedde i livet hans då han vart omvend, var no meir interessant.

I vaksen alder er det endå fleire perspektiv å tenkje over. Som far tenkjer eg på korleis foreldra kunne behandle han så kaldt som dei gjorde. Eg tenkjer også meir på korleis det måtte vere å vekse opp i slummen i New York - det utrygge tilværet og kor farleg det var å gå inn på feil områder av byen. Det var verkeleg ein kamp for å overleve.

Eg er også fascinert av motet til David Wilkerson, predikanten som oppsøkte Nicky og insisterte på at Gud er glad i han, endå han risikerte både liv og helse ved å våge seg inn i undergrunnsverda på den måten han gjorde. Og korleis han klarte å så eit frø av håp hos Nicky Cruz.

Eit gjennomgåande trekk i boka er bruken av fuglen som symbol. Faren til Nicky kalla han for "vesle fugl", og heile livet hans var ei slags flukt. Problemet var berre at han ikkje ante kva han flykta frå, eller kor han skulle finne kvile. Ikkje før han møtte David Wilkerson, vart kristen og fekk ei ny retning i livet. Då skildrar han det som at fuglen kunne lande. Han fann ein trygg grunn for livet sitt, trengte ikkje flykte meir.

Etter omvendinga fyljer vi Nicky til ein fireårig bibelskule i California, og derifrå tilbake til New York - saman med kona Gloria. Der vert han med i arbeidet David Wilkerson hadde starta for gjengmedlemer og narkomane. Etter nokre år flyttar dei til California og startar sitt eige arbeid. Det heile er inspirerande lesning! Som "godt etablert" kristen, er det også ei trøyst i det å lese om alle kampane Nicky Cruz går gjennom også etter omvendinga. Livet vart ikkje utan vidare ein dans på roser, men han fekk oppleve at Gud var med han og leia han også gjennom dei tøffe taka.

Boka kom ut første gongen i 1969, då han hadde vore kristen i vel ti år. I år vert predikanten 75 år. For meg var han ein helt i oppveksten, og berre namnet Nicky Cruz vekkjer gode assosiasjonar. Har du ikkje lest boka, vil eg sterkt anbefale den! Eg meinar å hugse at den kom ut i ny utgåve for berre nokre år sidan.





onsdag 28. januar 2015

Grace alone - Dustin Kensrue

I was an orphan lost at the fall
Running away when I'd hear your call
But Father, you worked your will

I had no righteousness of my own
I had no right to draw near your throne
But Father, you loved me still

And in love before you laid the world's foundation
You predestined to adopt me as your own
You have raised me so high u above my station
I'm a child of God by grace and grace alone

You left your home to seek out the lost
You knew the great and terrible cost
But Jesus, your face was set

I worked my fingers down to the bone
Nothing I did could ever atone
But Jesus, you paid my debt

By your blood I have redemption and salvation


Lord, you died that I might reap what you have sown
And you rose that I might be a new creation
I am born again by grace and grace alone

I was in darkness all of my life
I never knew the day from the night
But Spirit, you made me see

I swore I knew the way on my own
Head full of rocks, a heart made of stone
But Spirit, you moved in me

At your touch my sleeping spirit was awakened
On my darkened heart the light of Christ has shone
Called into a kingdom that cannot be shaken
Heaven's citizen by grace and grace alone

So I'll stand in faith by grace and grace alone
I will run the race by grace and grace alone
I will slay my sin by grace and grace alone
I will reach the end by grace and grace alone











søndag 25. januar 2015

Ufokusert

Då Jesus kom gåande, fekk han sjå ein mann som hadde vore blind frå han var fødd. Læresveinane spurde: «Rabbi, kven er det som har synda, han eller foreldra hans, sidan han vart fødd blind?» Jesus svara: «Verken han eller foreldra hans har synda. Men no kan Guds gjerningar bli openberra på han. Så lenge det er dag, må vi gjera hans gjerningar som har sendt meg. Det kjem ei natt då ingen kan arbeida. Så lenge eg er i verda, er eg lyset i verda.»

Joh 9, 1-5


Ufokusert

auga festa seg
ved noko anna,
noko ute av fokus

konturane dansa
som skuggar
over netthinnene

stal glimta, stal lyset
og merksemda
frå sjølve kjelda


onsdag 21. januar 2015

Grace by which I stand - Keith Green

Sidan eit av dei vakraste orda på jorda, er ordet "nåde", og sidan dette også er eit av dei viktigaste, syns eg det er berre rett og rimeleg å gje plass til dette ordet - midt i kvardagen! For Gud møter oss ikkje berre med sin nåde søndag formiddag i kyrkja. Han ynskjer å gå med oss kvar dag, og gje av sin nåde. Akkurat der vi er.

Eg høyrer mykje på musikk frå artistar som ynskjer å formidle den kristne bodskapen. Tema i songane famnar breidt, men ordet nåde er ofte med i heilskapen. Og somme tider treff ein på songar som rett og slett handlar om nåden.

Eg vil under fana "Nåde midt i kvardagen" presentere ein del av desse songane. Først ut er ein "klassikar" frå 1980. Songen er henta frå Keith Green si plate "So you wanna go back to Egypt". Det er igrunn litt ekstra fint å finne ein song om nåde på dette albumet, for Green delte faktisk plata ut gratis etter konsertane sine. Og er det ikkje akkurat det nåde handlar om - det å få noko, ikkje ei plate, men tilgjeving, heilt gratis?


Grace by which I stand

Lord, the feelings are not the same
I guess I'm older
I guess I've changed
And how I wish it had been explained
That as you're growing
You must remember
That nothin' lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for the grace by which I'm saved

Lord, I remember that special way
I vowed to serve you
When it was brand new
But like Peter I can't even watch and pray
One hour with you
And I bet I could deny you too

Well nothin' lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for Grace by which I'm saved

Well nothin' lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I'm sure thhat my whole life would waste away
Except for grace by which I'm saved
Lord, the feelings are not the same
I guess I’m older
I guess I’ve changed
And how I wish it had been explained
That as you’re growing
You Must remember
That nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for the grace by which I’m saved
Lord, I remember that special way
I vowed to serve you
When it was brand new
But like Peter I can’t even watch and pray
One hour with you
And I bet I could deny you too
Well nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for Grace by which I’m saved
Well nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I’m sure that my whole life would waste away
Except for grace by which I’m saved
- See more at: http://www.stevegreenministries.org/product/grace-by-which-i-stand/#sthash.MCTo0Jwi.dpuf
Lord, the feelings are not the same
I guess I’m older
I guess I’ve changed
And how I wish it had been explained
That as you’re growing
You Must remember
That nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for the grace by which I’m saved
Lord, I remember that special way
I vowed to serve you
When it was brand new
But like Peter I can’t even watch and pray
One hour with you
And I bet I could deny you too
Well nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for Grace by which I’m saved
Well nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I’m sure that my whole life would waste away
Except for grace by which I’m saved
- See more at: http://www.stevegreenministries.org/product/grace-by-which-i-stand/#sthash.TW0XHdxZ.dpuf
Lord, the feelings are not the same
I guess I’m older
I guess I’ve changed
And how I wish it had been explained
That as you’re growing
You Must remember
That nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for the grace by which I’m saved
Lord, I remember that special way
I vowed to serve you
When it was brand new
But like Peter I can’t even watch and pray
One hour with you
And I bet I could deny you too
Well nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I know that I would surely fall away
Except for Grace by which I’m saved
Well nothin’ lasts except the grace of God
By which I stand in Jesus
I’m sure that my whole life would waste away
Except for grace by which I’m saved
- See more at: http://www.stevegreenministries.org/product/grace-by-which-i-stand/#sthash.TW0XHdxZ.dpuf



mandag 19. januar 2015

Skjulestedet - Corrie ten Boom

Det er ei både fascinerande og rystande forteljing som vert fortalt i boka "Skjulestedet". Først og fremst er eg fascinert av måten trua gjennomsyrar og styrer alle val som vert tekne i familien ten Boom. Den sterke trua på at Gud vil gripe inn og at han alltid har omsorg. Dette gjeld spesielt når eg les om storesystera til Corrie, Betsie ten Boom, som midt i nazistane sine herjingar, midt i fornedringa i Ravensbruck, midt blant lopper og lus i overfylte brakker, ikkje såg anna enn Guds kjærleik til dei såra menneska som plaga dei.

Corrie og Betsie var begge godt vaksne då 2. verdskrigen starta. Betsie vart føydd i 1885, og Corrie i 1892. Altså var dei begge over femti år då dei vart arrsterte i 1944. Heile livet hadde dei budd saman med familien i Haarlem, i eit hus dei kalla for "Beje". I dag er Beje omgjort til museum. Der kan ein blant anna sjå rommet med den doble veggen - rommet som også har gitt namn til boka. Dette var eit rom dei kunne evakuere gjestane sine til på kort tid, viss det skulle skje ein razzia eller liknande. Dei fekk då også god bruk for rommet då tyskarane om sider klarte å avsløre verksemda som gjekk føre seg i Beje. Men då hadde dei allereie funne gode skjulestader og dermed berga livet til godt over 800 menneske som var forfulgte av nazistane!

Her står Corrie ten Boom framfor det kunstige rommet:


Boka viser på mange måtar kor grusame menneske kan vere. Ganske mange av fangevaktarane dei møtte behandla dei dårleg, og forholda dei vart tvungne til å leve under var rett fram umenneskelege. Dette er kjente historiske fakta, og kanskje ikkje så unikt for denne boka. Det som er unikt, er måten dei to søstrene møter nøden på. Dei klarar å smugle med seg ein bibel inn i Ravensbruck, og to gongar om dagen held dei møte på brakka. Det som bergar dei frå ikkje å bli avslørt, er den store mengda lopper som kravlar rundt i sovesalen. Derfor vegrar vaktarane seg frå å gå inn der!

Særleg gripande, og utfordrande, er bodskapen om tilgjeving. Då Corrie nokre år etter krigen møter att ein av dei som hånte og plaga henne i leiren, klarar ho å ta han i handa og tilgje han - eller, ho legg vekt på at ho slett ikkje klarte å tilgje, men at Gud gav henne styrken til å gjere det.

Det er også ein tankevekkjar at Beje, som i fleire år hadde blitt brukt til å skjule og ta seg av jødar, i åra etter krigen vart brukt til å vise omsorg for og restituere landssvikarar, som elles i samfunnet møtte hat og spottord.

Alt i alt ei utfordrande historie, som er vel verdt å låne nokre timar!

søndag 18. januar 2015

Det er eg

"Men den timen kjem, ja, han er alt komen, då dei sanne tilbedarane skal tilbe Far i ånd og sanning. For slike tilbedarar vil Far ha. Gud er ånd, og dei som tilbed han, må tilbe i ånd og sanning." Kvinna seier til han: "Eg veit at Messias kjem", – Messias er det same som Kristus – "og når han kjem, skal han fortelja oss alt." Jesus seier til henne: "Det er eg, eg som snakkar med deg."

Joh 4, 23-26 



Det er eg

djupet i meg, mørkret
strekk seg mot framande breidder,
søker ly, søker hamn
der bølgjene vert brotne
av noko solid

alt det duse, alt det grå
i meg
anar ei lysning, ei endring,
det er dagen som demrar i aust

og lyset i deg
strekk seg
mot mine forvridde tankar,
lyftar meg opp, lyftar og lyftar
til auga møter dine
og du seier

det er eg -


fredag 16. januar 2015

Tøff kjærleik

Elsk dine fiendar, sa Jesus. Ikkje lik, ikkje tolerer, ikkje hald ut med. Men elsk. Elsk!

Eg har ikkje så mange fiendar. Ikkje som eg veit om sjølv, i alle fall. Eg reknar ikkje med at alle elevane mine set like stor pris på meg. Eller at alle eg omgir meg med til dagleg har meg på topp ti lista. Og det er heilt ok. Likevel veit eg ikkje om så mange eg kan kalle fiendar.

For tida les eg boka "Skjulestedet" av Corrie ten Boom, der ho skildrar livet i det nazi-okkuperte Nederland og motstandskampen dei førte. Der er det ein episode som verkeleg utfordrar meg. Dei er vitne til at nokre soldatar utøver vald mot jødar som dei er i ferd med å lempe ut av sin eigen forretning. Corrie sin umiddelbare respons er: "Stakkars menneske!" Faren seier seg einig: "Ja, det er verkeleg synd i dei." Men Corrie legg merke til at faren ser på soldatane, ikkje offera! Og han legg til: "Det er synd i dei, for dei har rørt ved Guds augestein."

I mangel på fiendar rundt meg, lyfter eg blikket lenger ut, til nyhendebildet og alle dei provoserande nyhende som strøymer inn frå heile verda. Om IS si brutale framferd i Irak og Syria. Om Boko Haram som herjar og øydelegg liva til uskuldige menneske i Nigeria. Om terroristar som planlegg og gjennomførar aksjonar i Paris og Belgia og Istanbul og Afghanistan osv. Om Saudi-Arabia som dømmer ein mann til ti års fengsel og 1000 piskeslag, berre fordi han ville gjere akkurat det eg sit og gjer no - bloggar. Om nordkoreanarar som ikkje får meine eller tru kva dei vil, men er styrt og manipulert av diktaturstaten. Om tusenvis, ja, millionvis av små jenter som vert tvungne ut i prostitusjon av grådige bakmenn. Om bandar som slåss om makta i ly av eit makteslaust, og delvis korrupt, politi i Mexico. Om... lista er endelaus.

Og så kjem spørsmålet frå Jesus: Elskar du ekstremistane i IS og Boko Haram? Elskar du statsleiinga i Nord-Korea? Elskar du alle dei kriminelle og valdelege personane som dukkar opp i nyhendene stadig vekk? Elskar du skattesnytarane, valdtektsmennene, terroristane, bandemedlemane og narkotikalangarane?

Svaret på spørsmålet er viktig - fordi det er viktig for Jesus. Han er insisterande: Du skal elske dei! Men eg veit ikkje om eg kan, heilt ærleg. Veit ikkje om eg får det til.

Og så tenkjer eg på biskop Festo Kivengere, som frimodig skreiv ei bok som han kalla "I love Idi Amin". Endå Idi Amin drepte hans landsmenn over ein låg sko, og også trua han sjølv på livet så han måtte flykte frå landet. Og så sit han der og skriv om sine opplevingar og kallar boka si Eg ELSKAR Idi Amin. Korleis i all verda?

Dette er ein kjærleik som har sitt utspring i Jesu kors. Der vart verdas allmektige skapar spikra fast til to trepålar, og hengt til spott og spe for all verda. Der hang han - frivillig - av kjærleik. Til meg, til deg. Til Idi Amin. Til Boko Haram. Til IS. Til Kim Jong-un.

Gud hatar ikkje islamistar. Gud hatar ikkje terroristar. Han elskar dei, og vil at også vi skal elske dei. Utfordrande? Jepp. Mogleg? Ja. Men eg trur ikkje eg klarar det av meg sjølv. Her treng eg hjelp - av han som døydde for alle overgriparar og kriminelle i kjærleik, fordi han vil at dei skal vende om og få oppleve hans kjærleik og oppleve å få tilgjeving og oppleve å få starte nye, gode liv.

Og eg drøymer... Tenk om IS-soldatar fekk høyre om Jesu kjærleik! Tenk om dei kunne få oppleve Guds nåde og tilgjeving - og få Guddommeleg hjelp til å komme seg ut av valden og den livskvelande kvardagen. Tenk om Boko Haram-soldatar kunne vende om, og heller byggje kyrkjer og lovsynge Gud! Tenk om alle bakmennene til sexslavane kunne få sjå liva sine gjennom Guds auge. Tenk om... Tenk kor annleis verda hadde vore då!

La oss be om det!




torsdag 15. januar 2015

Ein stad mellom tru og tvil

For nokre dagar sidan las eg boka "Ein stad mellom tru og tvil", som inneheld gjendiktingar av ein del av R.S. Thomas sine dikt. Det er Hans Johan Sagrusten som har 'oversett' dikta til norsk.

R.S. Thomas var walisisk prest, og levde frå 1913 - 2000. Han henta mykje av inspirasjonen til dikta sine i den walisiske naturen, og frå si eiga prestegjerning. I denne boka er det dikta som handlar om tru og tvil som har fått plass, i tillegg til nokre utruleg vakre kjærleiksdikt.

Forfattaren streva mykje med tvil, og skildrar ofte Gud som eit "fråvær", som nokon som går ut av rommet rett før han sjølv kjem inn. Likevel held han fast på trua.

Eg kjenner meg att i ein del av dikta, samtidig som eg sjølv ikkje har kjent på dei same kjenslene av "fråvær" i same grad. Likevel er det nyttige tekstar å lese - det er sterkt å lese om tvilen og strevet og dei vanskelege tankane, samtidig som han klamrar seg til trua og korset. Han har ei ærefrykt for Gud, og ei tillit til at Gud er der, sjølv om forfattaren ikkje kan merke han.

Eit av dei religiøse dikta som gav meg mest, er dette:

Då han kom

Og Gud heldt i handa
ein liten klode. Sjå, sa han.
Og sonen såg. Langt borte,
som gjennom vatn, såg han
eit solsvidd landskap med skarpe
fargar. Ljoset brann
der, utbrende hus
kasta lange skuggar; ein blenkjande
orm, ei elv
snodde seg fram, glimande
av slim.
             På ein naken ås
la eit nake tre eit sorgfullt drag
over himmelen. Mange menneske
strekte dei tunne armane sine
mot det, liksom dei venta på
at ein bortfaren april skulle
koma attende til dei krosslagde
greinene. Sonen følgde dei
med auga. Lat meg fara dit, sa han.

For eit fantastisk fint bilde han teiknar av Gud! Sonen som vel å stige inn i verda, fordi han ser lengten og einsemda og nøden. Og allereie før han kjem, ser han krossen som ventar, men kjem likevel. Fantastisk!

Og så var det kjærleiksdikta. Dette diktet skreiv han etter at kona døydde tidleg på 90-talet. R.S. Thomas var over 80 år då han skreiv denne kjærleikserklæringa til kona:

Samanlikningar

Med alle lette ting
likna eg henne, med
ei snøfjon, ei fjør.

Eg hugsar ho kvilte
mot armen min då vi
dansa, lik ein fugl

på reiret, redd egga
skulle knusast, redd
ho låg for tungt

på kjærleiken vår. Snø
smeltar, fjører
blæs bort;

eg har senkt
oska hennar ned
i meg lik eit anker.

Det er ei tankevekkande, litt vond, vakker og ærleg samling med dikt ein kan lese i denne boka. Og R.S. Thomas utfordrar så absolutt tankane våre om Gud og tru.


tirsdag 13. januar 2015

Å tru det irrasjonelle

Det er mykje i den kristne trua som er vanskeleg å forstå. Litt fordi dei bibelske tekstane ofte må tolkast, og språket er ei  barriere for tankane. Mest fordi det er ein del ting som for hjernen er irrasjonelt. For eksempel:
- At heile verda er skapt ved at Gud sa ord.
- At Jesus vakna til live att, etter å ha vore død i to døgn.
- At det at Jesus døydde og sto opp att for to tusen år sidan, har noko å seie for meg i dag.
- At det i det heile finst ein røyndom utanfor den fysiske verda.
- At eg vert høyrt av Gud når eg ber, endå eg ikkje kan "merke" nokon ting.
- At ein usynleg Gud, som eg aldri har sett, kan tale til meg.

og det merkelegaste av alt:

- At eg, som eit rasjonelt, tenkande og noko skeptisk menneske kan tru at alle punkta over er sanne. Og utan å vere så sterkt i tvil, heller.

Og no snakkar vi om ein person (altså meg) som ser på programmet "Åndenes makt" som eit humorshow (Sjølv om det eigentleg er berre trist), som nektar å tru at folk kan bli sjuke av å bu over ei underjordisk elv eller under ei kraftlinje, som meiner homeopati = kvakksalveri og generelt er skeptisk til det meste av konspirasjonsteoriar. Og ikkje begynn å snakke om engleskular, "energikrinsar" og tarot... 

Eg er naturfaglærar og matematikklærar, eg elskar logiske problemstillingar og rasjonell tenking. Eg likar å finne forklaringsmodellar på det som skjer i naturen. Og då logiske forklaringsmodellar. Eg er ein av dei siste du vil finne i medlemslistene til norsk UFO-forbund. Viss det eksisterer, då...

Så er spørsmålet: Korleis kan eg då vere kristen?

Og kva skjer når eit menneske som ikkje har vore kristen, plutseleg byrjar å tru?


Nøkkelen til alle desse spørsmåla og paradoksa ligg i ein dimensjon som vi menneske ikkje kan forstå (av oss sjølv...) Nøkkelen ligg hos Gud sjølv. Sjå berre kva som står i 1. Kor 2, 14-15:

Menneska slik dei er i seg sjølve, tek ikkje imot det som høyrer Guds Ande til. Det er dårskap for dei, og dei kan ikkje forstå det, for det kan berre dømmast om på åndeleg vis. Men det mennesket som har Anden, kan dømma om alt, og sjølv kan det ikkje dømmast av nokon.

Det heile handlar om Den Heilage Ande! I oss sjølv er alt som har med Gud å gjere "dårskap", og vi kan ikkje verken tru det eller forstå det. Men Den Heilage Ande plantar trua i oss, og overbeviser oss om at det Jesus seier er sant. Dermed kan ein tru på Gud, og samtidig vere glad i det rasjonelle.

Og vidare på det sporet: Eg veit at det ikkje er eg sjølv som har planta trua på Gud i meg, heller ikkje foreldre eller lærarar eller prestar. Hadde det ikkje vore for DHA, hadde heile Guds ord prella av som vatnet på gåsa. No har det omvendte skjedd: Eg trur at Gud finst, eg trur at Gud elskar meg, eg trur at han døydde for meg og stod opp att, eg trur Gud er med meg i dag og høyrer bønene mine. Og eg trur at kven som helst kan begynne å tru på Gud, sjølv den mest hardbarka ateist og Gudsfornektar, sjølv den mest likegyldige agnostikar, sjølv den mest fanatiske muslim, sjølv den mest "opplyste" buddhist. Får dei høyre ordet om Jesus, Bibelen forkynt og forklart, vil Den Heilaga Ande kunne opne også deira andelege auge. 

Difor er det rasjonalisten Ole Jørgen stadig vekk snakkar om den "irrasjonelle" trua. Fordi Gud sjølv koplar saman vår begrensa hjerne med sin eigen røyndom, og lar oss få del i noko heilt nytt.

mandag 12. januar 2015

I min fars hus - Corrie ten Boom

Corrie ten Boom døydde i 1983, over 90 år gamal, så eg fekk aldri sjansen til å høyre henne "live". Likevel er ho eit av mine største førebilete, og ein trushelt som har påverka trua mi mykje.

I boka "I min fars hus" fortel ho om dei femti første åra av livet sitt, frå ho vart fødd i Harleem, utanfor Amsterdam, i 1892, og fram til 2. verdskrigen starta i 1940. Boka fortel korte historier, og refleksjonar rundt det å leve som kristne.

Samtidig som det er ei oppbyggeleg bok, gir den også godt innblikk i korleis det var å vekse opp i Nederland på starten av 1900-talet. I alle fall for denne familien. Det var trange kår, og samarbeid og samhald var den einaste vegen.

Eg las denne boka og fleire andre av Corrie ten boom sine bøker då eg var ung. Mykje av trusopplæringa påverka meg, og har prega min måte å tenkje om Gud og det å leve som ein kristen. No har eg lånt denne og fleire andre av ten Boom sine bøker i frå Balestrand, og eg gler meg til å lese på ny bøkene ho skreiv!

"I min fars hus" er på 178 sider, og vart gitt ut på Ansgar forlag i 1977.

søndag 11. januar 2015

Ord på ord

Ei røyst ropar i øydemarka:
           Rydd Herrens veg,
           gjer stigane hans rette!
 

Slik stod døyparen Johannes fram i øydemarka. Han forkynte ein omvendingsdåp som gav tilgjeving for syndene. Frå heile Judea og Jerusalem drog alle ut til han. Dei sanna syndene sine og vart døypte av han i Jordanelva. Johannes gjekk i ei kappe av kamelhår og hadde eit lêrbelte om livet, og han levde av grashopper og villhonning. Han forkynte: «Det kjem ein etter meg som er sterkare enn eg, og eg er ikkje verdig til å bøya meg ned og løysa sandalreima hans. Eg har døypt dykk med vatn, men han skal døypa dykk med Den heilage ande.» På den tida kom Jesus frå Nasaret i Galilea og vart døypt av Johannes i Jordan. Straks han steig opp av vatnet, såg han himmelen dela seg, og han såg Anden dala ned over seg som ei due. Og det kom ei røyst frå himmelen: «Du er Son min, som eg elskar, i deg har eg mi glede.

Mark 1, 3-11 



Ord på ord

at alt er ord -
at alle blomar
er ord
alle fjell
er ord
alle hav
er ord på ord på ord

at alle hjarte smeltar
og hjarte veks
og hjarte krympar
av ord

at du ser på meg
og alt eg sansar
er ord -


søndag 4. januar 2015

Finne vegen

Og guten voks og vart sterk. Han vart fylt av visdom, og Guds nåde var over han. Kvart år fór Jesu foreldre til Jerusalem i påskehøgtida. Og då han var tolv år, drog dei som vanleg dit opp til høgtida. Men då høgtidsdagane var til ende og dei skulle fara heim, vart guten Jesus verande att i Jerusalem, og foreldra hans la ikkje merke til det. Dei tenkte han var med i følgjet, og fór ei dagsreise fram før dei tok til å leita etter han mellom slektningar og kjenningar. Sidan dei ikkje fann han, fór dei attende til Jerusalem og leita etter han der. Men først etter tre dagar fann dei han i tempelet. Der sat han midt blant lærarane og lydde på dei og stilte spørsmål. Og alle som høyrde på han, undra seg over kor klok han var og kor godt han svara. Då foreldra fekk sjå han, vart dei slegne av undring, og mor hans sa: «Kvifor har du gjort dette mot oss, barnet mitt? Far din og eg har leita etter deg og vore så redde.» Men han svara: «Kvifor leita de etter meg? Visste de ikkje at eg må vera i huset åt Far min?» Men dei skjøna ikkje kva han meinte med dette.

    Så vart han med dei heim til Nasaret og var lydig mot dei. Men mor hans gøymde alt dette i hjartet sitt. Og Jesus gjekk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og menneske.


Luk 2, 40-52 



Finne vegen

svake avtrykk
etter springande føter
gjennom skogen

du bøyer deg mot bakken
ser med vake blikk
så konsentrert, leitar -

og eg ser deg tydeleg
du er ein silhuett
mot mine eigne draumar;

slik bøyer eg meg
i denne same skogen,
prøver å finne vegen, heilt fram