fredag 29. mars 2013

Gud går forbi



1
Eg høyrer den ståkande hopen
som larmar forbi gjennom gatene
Kva er det dei seier? Kva er det dei ropar?

Høyr, de som går med blikket i bakken, med føter så tunge som stein
Høyr mine ord, opne opp blikket. Ver stille, ver stille og lytt

Ein forbrytar går no gjennom gata
Ein forbrytar som subbar, sakte, under børa av eit tre

2
Og det raude på bakken? Kan du sjå kor det glimrar?
Friske flekkar av blod, dråpe for dråpe
Eit spor
viser vegen, frå dom og til død

Bak kjem menneska trakkande i flokk, som sauer,
og trakkar blodet utover,
smør det utover steinar og støv
og sandalar vert merka
av blodet

3
Nokon ropar, er sinte, andre ropar, av sorg
Lufta er full – av ord

Hysj! Lytt! Det er noko som ikkje vert sagt!
Det er ordet som ingen vil seie,
det er ordet som svir over tunga

uskuldig--

Uskuldig? Etter auga som ser, etter øyra som øyrer, etter tankar som svevar
som bier
frå blom til blom, i ein hage av villniss og blomar og tre

Ein hage, ukjent og vill, skjult for avgrensa menneskesinn

4
Uskuldig… Vel, det er domen som tel, og domen seier: Dø!

(Eg spør: var det Pilatus, som klubba det gjennom?
Var det Pilatus, keisarens mann, som sa: Du må dø, som forbrytar, di skuld er
erkjent, di straff må du sone, dine gjerningar vitnar imot deg?)
Eg spør
sjølv om svaret er gitt
som eit stille rop
ei smerte som dirrar i lufta

5
Det er blodet, ja blodet –
på bakken, det glitrar og lyser og ropar:

Skuldig!        Du     er      skuldig!       Du    skal dø!    Du   skal

Du skal             Du skal           DØ!

Viss ikkje…

Viss ikkje kva? Fullfør din dom, ikkje tei ikkje stopp ikkje drep alt mitt håp ikkje fyll opp mitt hjarte med mørke!

Sjå, seier blodet, følg våre spor
Heilt fram
Gå dråpe for dråpe, gå steg for steg, ikkje stopp før ved enden
Kva ser du der?

Vegen er tung, men eg går
og

6
lyftar blikket, frå dråpane, smertesporet
som ein kårde tvers gjennom hjartet
Oppover, ja, oppover frå støvet
Oppover treverk og fliser
To føter, gjennombora, ein nagl
Eit kne, blodstriper renn som ei elv
Ein kropp, som ristar av smerte, ristar og vrir seg og skjelv,
Eit ansikt, knust og forslått, blodstenka rått og brutalt
Skjelvande lepper som kviskrar ei bøn

7
Og auga…
Hans blikk møter mitt, og eg ser allting klart
Som ein ørn som vert lyfta av vinden

Skuldig, uskuldig, mitt blod og hans
Eg trudde eg fylte ein dødsdømt til grava,
ein skuldig (uskuldig? For kva veit vel eg?) og dømt. Bannlyst av verda.
Ein fredlaus, snart støv under molda

8
Og eg ser
med auge og hjarte og sjel:
Blodet sin veg gjennom gater i byen, ein leietråd, eit spor eg fekk fylje
heilt fram til rettarstaden

Min rettarstad. Ja, min!

I auga hans ser eg kor alt er snudd om. Det var min veg han gjekk --

No, seier auga, som lyser frå korset, har eg gått vegen for deg.
Frå no av skal du fylje spora,
og alltid gå tett etter meg.

9
Eg seier igjen:
Høyr, de som går med blikket i bakken, med føter så tunge som stein
Høyr mine ord, opne opp blikket. Ver stille, ver stille og lytt

Det var Gud som gjekk gjennom gata
Det var Gud som subba så sakte, under børa av eit tre

Det var Gud som merkte dine føter med blod

Du er fri,
Gud går for evig forbi!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar